THURE LINDHART

TEKST: JENNY PRESCOT
FOTO: SAGA LOVISA ALANNE

I en leilighet midt i sentrum av København møter vi den danske skuespilleren Thure Lindhardt. Lindhardt mottar den lille klassen vår i døren sin og fører oss videre inn i stuen. Leiligheten er hyggelig, lys og med rosetter langs taket. Engasjert begynner Lindhardt å fortelle oss om hvordan han bestemte seg for å bli skuespiller.

«Helt siden jeg var liten har jeg visst at jeg ville bli skuespiller. Det hele begynte da jeg var med i en skolekomedie som tiåring. Jeg elsket responsen. Folk lo og jeg visste at dette var mitt element. Jeg begynte deretter å drive med amatørteater. Etter tredje året på gymnaset begynte jeg på teaterskolen i Odense».

Et såkalt «sabbat år» var altså noe Lindhardt hoppet over. I Odense var det til tider ensomt for den danske skuespilleren. Her tilbragte han hele 4 år av livet sitt fra alderen 19-23. Lindhardt søkte imidlertid også på ulike drama skoler i København, Berlin og London, men ble avvist. I dag kan Lindhardt si at det ikke nødvendigvis var dumt å være ensom i en liten by.

I Berlin eller London tror jeg det hadde vært lettere for meg å «falle i feller». I Odense var det færre fristelser og enklere å forbli fokusert. Det er allikevel viktig å gå gjennom «dumheter» i livet. Som skuespiller må man åpne seg for kjærlighet og kunst. Dette har vært med på å gjøre at jeg i dag faktisk kan si jeg er en god skuespiller. Det kunne jeg ikke for 5-10 år siden. Det er en stor forskjell på å si at man er en god skuespiller og at man vil være en god skuespiller».
Men veien til å kalle seg selv en god skuespiller har ikke alltid vært enkel for Lindhardt. For cirka 10 år siden opplevde han et lite sammenbrudd. Den unge skuespilleren kunne ikke se poenget i det han drev med. Hverken han selv eller hans egne kollegaer motiverte han til å fortsette å lage kunst. Det var på dette tidspunktet han flyttet til USA.
«Jeg begynte å lese om skuespillerteknikk. Jeg ble lei av at andre skulle si at «joda, du er god nok». Det var ikke nok for meg, jeg ville bli fantastisk til det jeg gjorde. Jeg begynte etterhvert å lese om ulike business strategier også. På et tidspunkt kom jeg over en teori kalt for «det rød- og blåhavet», som inspirerte meg.
Denne teorien går ut på at man skal finne indre ro. «Det røde havet» er et «hav» bestående av sjalusi og konkurranse. Her sammenligner man seg konstant med andre. «Det blå havet» er et hav som man selv har patent på, ettersom man bare er i konkurranse med seg selv.
«Når jeg følte meg nedfor i en periode ble jeg på mange måter en person jeg selv ikke likte. Jeg følte mye sjalusi og ble irritert når andre fikk roller jeg ønsket meg. Etter hvert gikk det allikevel opp for meg at jeg aldri kunne bli Deniro eller Dicaprio, men de kan heller aldri bli meg. Det betyr ikke at jeg selv synes jeg er «best», men at jeg kan det jeg kan».
Til slutt forteller Lindhardt oss at nøkkelen til å bli en god skuespiller ligger i hardt arbeid. Han innrømmer at han til tross for dette virret litt rundt i 20-årene og til tider var mer opptatt av festing enn skuespill, men at han alltid har arbeidet hardt.
«Det å være et talent handler ikke nødvendigvis om å være guds gave, men om hardt arbeid. Om man virkelig vil noe må man jobbe hardt for det, men da vil man greie det til slutt».