DITTE GIESE

TEKST: MATHILDE MOEN WATHNE
FOTO: BO KIRKEBY

 JOURNALIST    

Inn fra regnet på rådhusplassen kommer vi inn til resepsjonen på Politiken og blir møtt av Ditte Giese. Hun er en høy, lys kvinne kledd i svart. Hun smiler og viser oss gjennom en skuddsikker glass-sluse. Etter Muhammed-tegningene er sikkerheten på huset blitt oppgradert, bare for å komme til sitt eget kontor må Ditte låse seg inn med kort og kode fire ganger. Vi setter oss ned i husets kantine, som i dag bærer et helt annet preg enn før alle sikkerhetstiltak da det var byens navle, med billig øl og mannen i gaten kom til lunsj.

Ditte er journalist, nå i Politiken, men startet i praktikk i Ekstrabladet. “Det var et utradisjonelt valg. Jeg kommer fra en  kulturradikal forfatterfamilie hvor alle lager film eller skriver bøker.” Da Ditte skulle i praktikk var det ventet at hun skulle til Politiken eller Jyllands-posten. Disse forventningene valgte hun å ikke oppfylle, da hun bevist søkte seg til Ekstrabladet, en tabloidavis mange forbinder med sladder, kongehuset og side 9 piker. Fra tiden i Ekstrabladet lærte hun usedvanlig mye om etikk og hvor grenser går. Hun mener selv det er mye man kan si om Ekstrabladet, men noe av det gode er at man får være «den lillemanns stemme mot systemet». Hennes aller første sak skulle komme til å handle om en omkommed mann. “Jeg skulle dekke en begravelse for en som var død, en mann som var blitt sviktet av det offentlige. Han var simpelhen kvelt i sitt eget oppkast. Han var lam og hadde ikke fått hjelp og det skulle jeg ut å dekke. Jeg var 23, tutgråt, i praktikk og forsiden kom til å lyde «sviktet til døde».”

På Ekstrabladet lærte mye om seg selv og sine egne grenser, hvordan man er journalist. “Jeg kunne ikke ta med hele verden hjem. Jeg hadde også alle mulige boende hjemme som jeg skrev om, fordi jeg ikke kunne finne ut av grensene når jeg skrev om de sosiale problemene. Det var blant annet en kvinne som hadde problemer med sin mann, og hadde blitt kastet ut hjemme fra. Hun satt på gaten med sitt barn, og de flyttet inn hos meg. Det var en litt forvirrende periode, hvor jeg skulle finne ut hvordan man er journalist og hvordan man skulle lære seg å la være med å tro at man skulle redde alle de hjemløse katter som jo er overalt.”

Etter et år i Ekstrabladet drev hun med ungdomsmagasin på Egmont og så så hun en stillingsannonse fra Politiken i forbrukerreaksjonen, hvor hun søkte. På intervjuet sa de «vi syns ikke du skal ha denne jobben, men det kommer en jobb i ‘’IBYEN-redaksjonen’’ vi tror du vil passe inn i.» Det trodde Ditte var en pen måte å si at hun ikke hadde fått jobben, men like etterpå fikk hun faktisk jobben, i sin yndlingsredaksjon, med hennes store Idol, Camilla Stockmann som redaktør. Det var i «IBYEN» Ditte lærte hvordan man lager Politiken. Etterhvert som hun ble mer og mer voksen fikk hun andre oppgaver innenfor avisen, og arbeidet blant annet fire år som hipp-hopp anmelder. I dag er hun reporter i kulturredaksjonen, med ansvar for populærkultur og kjønn. “Det vil si, de to bredeste emnene du kan finne. Alle har et kjønn, og populærkultur kan hvem som helst liksom passe inn i. Det er ganske fett å i prinsippet kunne skrive om hva jeg vil.” Ditte har skrevet mye om feminisme, kjønn og seksualitet og kan godt kalles en slags spesialitet på det. Hvis noen gir ut en bok eller en plate som diskuterer kvinners seksualitet, vil det ofte være Ditte som gjør intervju. “Det er ikke så mye forutsigbarhet i mitt arbeid. Det er veldig forskjellig hva som skjer fra dag til dag.”

Nylig skiftet Giese fra å skrive for papiravis til nett fordi Politiken skal fremover satse på de yngre generasjoner. “Våre lesere blir eldre og eldre, og de som fortsatt leser papiraviser, de dør og det kommer ikke noen nye. De kan virkelig like oss, de som holder papiravisen, problemet er bare at de dør. Så hvordan får man neste generasjon til å komme inn i Politiken og tenke at vi er en viktig del av deres liv og deres kulturforståelse.” Ditte merker at hun har lagt om skrivemåten sin etter skiftet til nett. Hun trenger ikke lenger forklare ‘’ny-ord’’ som twitter og youtube, slik hun måtte i papiravisen fordi hun nå skriver de til som er på hennes egen alder og nedover. På spørsmål om den nye hverdagen med «klikk» og  «likes»  minner om å skrive for Ekstrabladet svarer hun svarer hun at det har blitt viktigere med overskrifter som fenger og genererer «likes». “Hadde jeg funnet ut oppskriften til hvordan man får likes. Da kunne jeg reddet avisen” sier  Ditte samtidig som det er viktig å poengtere at avisen på ingen måte er på vei til å dø. Det er et stort konsern, med en stor kapital, men de jobber i dag for å finne ut hvordan de i fremtiden skal tjene penger.

Som en del av Politikens nye satsning har Ditte blitt en av fem profiler men som leser kan følge. Ideen er at man som leser skal få enklere tilgang på det som interesserer leseren selv, istedenfor å måtte lese gjennom alt, slik man tidligere måtte. ”Litt som Netflix svarer til Flow-Tv.” På grunn av denne nye satsningen har Giese også tatt til diverse sosiale medier for å knytte kontakt med leserne sine. På ”twitter” og “Facebook” har hun nå daglig dialog med leserne, om alt fra kritikk, ros og tips om hva de mener hun bør sjekke ut og skrive om. I tillegg til dette har Ditte også fått en egen seksjon på nett under navnet ”FOMO”, (Fear of missing out) hvor hun får skrive om det som engasjerer henne.

Mye har forandret seg siden Ditte Giese startet i Politiken. Før var det papiravis, som frem til 2004 ble trykket i kjelleren, åpent hus og journalistene holdt artiklene sine hemmelige til de ble publisert. I dag kommer avisen ut i mange former, på mange plattformer. Avisen blir heller ikke trykket i kjelleren på Københavns dyreste adresse, men er nå flyttet til Avedøre. De fire bygningene som utgjør Politiken er strengt overvåket og journalistene har tett kontakt med leserne allerede før saken er kommet på dagsorden. Det blir spennende å se hvor Ditte Giese og Politiken tas videre.

Faktaboks:

• Mangler du noe feministbøker du skulle lest? Ta turen innom Dittes kontor.
• Ditte startet kampanjen «Her må ammes naturlig!»
• Hun har aldri fått spørsmålet ‘’hvilket spørsmål ville du stilt deg selv?’’, men ville spurt om hva det fete med å være journalist er.
• I følge Ditte er det fete med å være journalist at ingen dag er lik, det er nye mennesker og nye opplevelser hver dag. Og hun får oppleve ting hun aldri ellers ville fått oppleve.