FILM: OLIVER MIDTGAARD SVENSSON / FOTO: LOUISE JOHNSEN WESETH / TEKST: ADA JOSEFINE MOE
Josefine Kirkeskov tilhører den lille andelen kvinnelige regissører som blir representert på det Nordiske filmlerretet. Veien fra den første tanken om en karriere innenfor film til å bli den anerkjente regissøren hun er i dag har ikke vært strak. Josefine forteller oss både om nedturene og høydepunktene mens vi drikker kaffe i hennes stue med pudder rosa vegger. Kledd i en skarlagens rød bluse med håret satt opp i en matchende klype sitter hun i sin lær «trone» og gestikulerer til hennes historier. Det er tydelig Josefine Kirkeskov vet hvordan man skal gi et sterkt inntrykk, noe som kommer også frem i hennes filmer. Hver scene hun viste hadde en nesten uunngåelig påvirkning på alle oss som satt i leiligheten hennes på Nørrebro.
«Jeg hadde det travelt med det å bli voksen og gjøre det som de store gjorde, det tror jeg egentlig er det som kjennetegner mye av min barndom».
Josefine vokste opp i syd-vest Sjællands provins på en liten gård sammen med to brødre. Ingen i hennes familie arbeidet med noe kreativt. Josefine husker hun kjedet seg mye som barn på gården. Hun lærte seg selv å bruke den langsomme eksterne tilværelsen for å fantasere og utforske hennes kreative tanker. Josefines originale plan var å bli journalist, men hun forlot den da hun slet aldeles med rettskrivning. Hun minnes hvor vanskelig tiden var på gymnasiet da det virket som alle andre hadde en klar retning, mens hun selv ikke klarte å finne ut av hva hun ville gjøre med sitt liv.
«Jeg syns det var helt absurd at noen kunne forestille seg at jeg skulle klare å sosialisere med alle på min alder og i tillegg konsentrere meg om å gå på skolen».
Josefine velger så å droppe ut av første året på gymnasiet. Hun minnes den vonde tiden etterpå og at hun følte seg som en «failure». Mer enn noen gang slet hun med finne en tilhørighet til noe som kunne gi henne mening eller vise vei. Hennes mor merket hennes ulykkelige tilværelse og foreslo å snakke med en psykolog.
«Jeg ble bare så lettet over at det noen som så hvor vanskelig jeg syns alt det var».
Josefine beskriver det som en åpenbaring da hun fikk dra til psykologen og få snakket med noen om all frustrasjonen. I tillegg til å få hjelp med å systematisere tanker og finne årsaken til dem, fikk hun vite hva hun skulle gjøre for å bedre tilværelsen sin. Josefine startet så sin HF-utdannelse. Da hun ble ferdig valgte hun å reise rundt et halvt år i Syd-Amerika.
«Noe skjedde på en god måte, jeg fikk utforsket det lengselsfulle hele tiden, selv om jeg satt og kjedet meg inni den bussen over at jeg ikke var et annet sted».
Etter reisen flyttet hun til LA. Josefine kan huske hvordan de fleste hun møtte var ekstremt ambisiøse mennesker med en bestemt drøm. Selv visste hun ikke enda hvilken retning hun ville forfølge og hun kunne ikke relatere til deres besettelse.
«Det er jo en vilt fet energi der hvis man selv har en ting man gjerne vil, men jeg var der bare og syns alt var fake, man tror noe er laget av stein og så er det bare pappmasjè».
For å ha noe å gjøre starter Josefine på college. Der blir hun igjen konfrontert med presset av skole og merker de negative tankene kommer tilbake. En dag er hun på besøk hos en filmarbeider i Silver Lake. Han bodde i et kollektiv av mennesker som arbeidet innenfor film og hun er med i kjellerrommet hvor han satt og klippet. Hun vitner hvordan han kunne endre uttrykkene og følelsene i scenen kun ved litt lett klipping.
«Jeg syntes det var så spennende at han kunne sitte og dreie en psykologi av noen mennesker på en sånn måte»
Det åpnet henne opp for ideen om arbeide med noe innenfor film. Da hun flyttet hjem til Danmark igjen hadde hennes lillebror startet på European Film college. Gjennom besøket av skolen hans fikk Josefine vitne hvordan elevene fikk en kreativ frihet gjennom sitt arbeide med film. Hun likte virkelig den sosiale sammensetningen som kom med elevene og kanskje for første gang kjente hun på en tilhørighet for noe som passet henne godt. Hun bestemte seg for at hun også vil følge en retning innenfor film. 21 år gammel starter Josefine på film linjen hos København film og foto skole i Valby. Det var spennende for henne å møte lærerne på skolen som hadde nær kontakt med elevene.
«Det var første gang jeg virkelig følte at noen mente jeg var god til noe og at jeg burde utforske det, en som kunne se det utenfra og som kunne se de tingene som jeg følte, og det hjalp meg med å få selvtillit»
Hun var fortsatt usikker på hva hun spesifikt ville arbeide med innenfor film, men på skolen fikk hun utforske mye forskjellig. Hun fikk lære det tekniske i tillegg til det kreative. En av elevene, en jente som heter Alex var virkelig god til å skrive og de begynner å utforske prosjekter sammen.
«Det var en helt fantastisk måte for meg å arbeide på fordi det handlet så mye om å skape i samarbeid med andre, se hva det er de andre var gode på og sette alle de tingene sammen»
Sammen med Alex lager hun sin avgangs film kalt «Last station». I hovedrollen får hun selveste Marie Bach Hansen, og de utarbeider karakteren sammen, ved å snakke om henne som om hun var en ekte venninne og ikke fiksjon. Filmen er kun 15 minutter lang og Josefine viser den til oss på hennes macbook. Selv om skjermen er liten, blir alle dratt inn filmens tematikk. Når den ender sitter vi stille og hører på den sorgfulle sangen til en japansk sangerinne over rulleteksten, mens vi prøver å prosessere våre tanker som Josefines utmerkede regissering har påført oss. Josefines utvikling er beundringsverdig, selv hvis man tar et sterkt utgangspunkt som hennes avgangsfilm fra 2009 «Last station» og sammenligner det med hennes avgangsfilm fra Den danske film skole «Heaven» fra 2015. «Heaven» varer nesten dobbelt så lang tid og i stedet for København, foregår handlingen i Mallorca. Josefine kan ses på som en ung regissør som har hatt en rask utvikling. Man må nesten undre seg over hva slags krefter hun har som klarer å få dekket sine hovedroller av Sofia Helin og Pål Sverre Hagen i sin første spillefilm «Lifeboat» fra 2018. Hun viser oss en scene fra filmen hvor handlingen tar sted på en båt. Scenen er så spenningsoppbyggende at man etterpå sliter med den splittende følelsen av å ville dra rett hjem og se hele filmen, eller bli værende igjen i den utrolig hyggelige leiligheten. For tiden arbeider Josefine med å regissere den kjente Netflix serien The Rain.
«Det har vært veldig greit for meg å lage The Rain, fordi det ikke er min egen visjon, men noen andre sin som jeg kun skal utfylle, så jeg har et mye mer avslappet forhold til det, i motsetning til da jeg lagde Lifeboat»
Etter å ha regissert to sesonger av The Rain har Josefine bestemt seg får å takke nei til de mange tilbud som strømmer inn fra andre tv-produksjoner og ta en pause. Fra hun fødte sitt barn for tre år siden har hun hatt tre produksjoner og vil nå hvile seg litt fra den hektiske hverdagen som er på et innspillingssett.
myownbosscph.com 