ANE-CECILIE TOVGAARD – BOSS PÅ VEJ

For halvannet år siden fikk kunstner, iverksetter og tidligere Borups-elev Ane-Cecilie Tovgaard (AC) diagnosen bipolar affektiv lidelse type 2. På tiden denne artikkelen forfattes er hun aktuell med eventet «Kunst & Psyke» i DGI Byen på Vesterbro. Det hersker liten tvil om at formidling, normalisering og åpenhet rundt psykiske lidelser står hennes hjerte nært.

Tekst: Alma Holtvedt Foto: Julie Møgelmose Video: Olivia Jo Níce Glismann

«Det er vanskelig å ta imot en diagnose. Jeg brukte fire måneder på å overtale den første psykiateren min om at jeg hadde ADHD». 

Vi besøker AC i leilighetens hennes, en toppetasje midt i det travle København. I gangen hennes dekkes den ene veggen av et stort, fargerikt maleri. Her maler hun følelsene sine. «Det er min dagbok. Jeg har ikke kunnet skrive, så jeg har malt i stedet».

AC deler åpenhjertig av egen livserfaring, helt fra den vanskelige oppveksten i Svendborg og fram til i dag. Hun forteller om moren som forlot henne da hun bare var tre år gammel, om en følelsesmessig utilgjengelig far, og om seg selv – en sensitiv liten pike som ikke alltid hadde det så lett med å finne sin plass, men som alltid har uttrykt seg kreativt.

Livet var vanskelig også som ungdom. I etterpåklokskapens lys ser hun at selvbildet hennes på den tiden overhodet ikke stemte overens med den hun var. «Jeg syntes simpelthen ikke jeg kunne noe. Og jeg hadde det veldig vanskelig med å navigere i det her med følelser og relasjoner til andre». 

Når AC ser tilbake, tror hun at hun har levd med en diagnose i 25 år uten å vite det. Hun mener at et negativt selvbilde som viker drastisk fra virkeligheten, samt usunn følelseshåndtering, er noe man bør forsøke å legge merke til hos de rundt seg. «Alle mennesker kan jo ikke gå rundt og være flinke og pene hele tiden. Men jeg har alltid skjult sinnet mitt, og så har det eksplodert fullstendig vilt og voldsomt. Jeg har hatt en tendens til å flykte, fordi jeg ikke ville vise det, men kanskje også fordi jeg har vært redd for å skremme folk». 

På videregående ble hun kjent for å være ekstremt idérik og full av energi. «Noe av det som er veldig typisk for bipolare personligheter, er at man er en stor fest. Folk ser denne energien og tolker den kanskje som din personlighet». Men for AC var det ikke alltid like lett å oppfylle folks forventinger – for livet var jo ikke bare «rock’n’roll». Omsorgssvikt og vanskelige voksenrelasjoner preget henne sterkt. «Jeg har hatt mange harde, «fucked up» voksne omkring meg», forteller hun. 

AC utdannet seg først til fysioterapeut ved Professionshøjskolen i København, før hun tok en bachelorgrad i kommunikasjon og digitale medier ved AAUK. Hun opplevde sexsjikane på to ulike arbeidsplasser, skilsmisse og depresjoner – også en kraftig fødselsdepresjon. Samtidig bar hun med seg den vonde barndommen, og hun måtte håndtere kraftige opp- og nedsving i sitt eget humør. I lengden er det ikke alt et menneske kan bære.

Til slutt oppsøker hun hjelp, og etter et lengre utredningsforløp hos psykiater får hun stilt en diagnose; bipolar affektiv lidelse type 2. Symptomene er lett gjenkjennelige fra hennes eget liv; store humørsvingninger – fra helt der oppe til helt der nede – og dessuten mange depresjoner. «Man har også det som heter hypomaniske perioder, der man har oppsving. Hvis man som meg er kreativ, er det da man eksploderer i et eller annet sinnssykt prosjekt.»

AC begynner på medisiner. Selv om det var vanskelig å akseptere diagnosen, forteller hun at det var som en åpenbaring. Diagnosen ble et verktøy for å få det bedre. «Jeg fant ut at det er jo dette som har lagt et filter over hele mitt liv, så jeg ikke har kunnet komme noen vei med den kreativiteten jeg har og det menneske jeg er». Hun fortsetter: «Jeg har hatt det sånn hele livet, så jeg trodde bare det var sånn det var å være meg. Men det er ikke sånn». 

Det går opp for AC at hun er nødt til å gjøre endringer i livet sitt. Det er i den forbindelse hun begynner på designlinjen ved Johan Borups højskole. «Jeg vet at jeg blir nødt til å komme ut blant andre mennesker. Og det er veldig vanskelig. Men det blir helt klart også min redning, og et vendepunkt. Altså, hvis man ser på det som en film, er det «point of no return»». 

Etter å ha delt livshistorien sin og den psykiske diagnosen med noen lærere på højskolen, blir hun oppfordret til å holde et foredrag for de andre elevene. Det gjør hun. «Man kunne bare merke en sinnssyk forløsning ved å stå og fortelle sin helt ærlige historie. Fra da av begynte jeg virkelig å få det godt. Og det begynte å gå opp for meg hvor mye selvstigma jeg hadde lagt på meg selv ved å ha en diagnose. At folk i virkeligheten ikke så på meg annerledes eller nedlatende.» 

Med sin historie skapte AC et frirom som gjorde at andre elever også turte å åpne opp. Selv ble hun inspirert til å fortsette formidlingsarbeidet rundt psykisk helse, og hun startet non profit-virksomheten Stop Stigma. I tiden etter har hun arbeidet med et event som snart skal gå av stabelen i DGI Byen. På Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober, avholder hun eventet «Kunst & Psyke». Det vil hun gjøre hvert år.  

Kunsten skal fungere som en plattform for samtaler om mental helse. I år handler det om avstigmatisering og kunstterapi. «Hvordan kan man bruke kunst til å uttrykke seg, og som en ventil til å få det bedre? Det er veldig spennende», sier hun. 

AC har selv stått for kunstdelen – fotoutstillingen «Try Walking In My Shoes». Her avbildes både kjente og ukjente mennesker, som har til felles at de har psykisk sykdom tett innpå livet. Noen av bildene fra utstillingen legger hun utover gulvet i stuen – uttrykksfulle svarthvitt-portretter med sterke kontraster. Hun har valgt ut bildene som hun synes best reflekterer personlighetene til dem hun har fotografert.

Kunstneren vet også å appellere til oss unge: «Jeg vil gjerne ha unge mennesker inn. For dere er faktisk kulturbærere, det er dere som skal hjelpe til med å gjøre psykisk sykdom like akseptert som fysisk sykdom. Alle som tar del i min utstilling har jo etterlyst en like normal samtale om psykisk sykdom som om løperkne».

I begynnelsen av besøket fortalte AC oss om en liten jente som ikke helt kunne finne sin plass. Gjennom livserfaringen, kunsten og den gradvise aksepten for egen diagnose, virker det som om hun kanskje har funnet den. «Plutselig er mine ideer blitt noe jeg kan få ut i livet, fordi jeg tror på meg selv. Jeg forteller ikke meg selv historien om at jeg er en stor fiasko hele tiden. Jeg har faktisk vendt det rundt. Jeg har faktisk gjort min psykiske sykdom til min psykiske overbygning». 

Find Stop Stigma her: 

https://www.stopstigma.dk/

https://www.instagram.com/stopstigma.dk/

https://www.facebook.com/stopstigmadk/

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this:
close-alt close collapse comment ellipsis expand gallery heart lock menu next pinned previous reply search share star